Foto: Kompetanseprofil: Tom Gravlie

Kompetanseprofil: Tom Gravlie

Tom Gravlie har vært en av de viktigste pådriverne for norsk kulturbistand og en av pionerene som brakte musikk fra andre kulturer til Norge. Den pensjonerte ildsjelen har en spennende historie å fortelle fra sine mange års om internasjonal leder ved Rikskonsertene.  

Hvordan jobbet du i Rikskonsertene for å gjøre kulturlivet mer flerkulturelt?   

-På slutten av 80-tallet arbeidet jeg som utviklingsleder ved Rikskonsertene og det hele startet med at vår direktør, Arne Holen, overhørte en rasistisk kommentar på trikken. Han spurte meg om vi kunne gjøre noe for å motvirke slike holdninger. Jeg oppsøkte ulike konferanser for å lære mer om temaet, men synes alle tiltakene som ble dratt frem, utløste for lite aktivitet.  Resultatet ble at Rikskonsertene startet å formidle musikk fra andre kulturer og i helt i starten henvendte vi oss, naturlig nok, til det pakistanske miljøet. Vår første konsert med artisten Deepika Thathaal, i Aurland, satte spor etter seg. I tillegg satte vi i gang med ulike kulturtiltak i skolen. Gjennom forsøksprosjektet «Klangrikt felleskap» ønsket vi å se om man kunne påvirke holdninger gjennom musikk. Over tre år fulgte vi 850 tiåringer på Oslo-skolene, hvor elevene i ulik grad ble presentert for musikk fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Etter endt prosjekt kunne vi konkludere med at de ungdommene som ble utsatt for flest musikktiltak hadde mer positive følelser ovenfor innvandrere enn de andre elevene, og mobbingen gikk ned. I de klassene hvor barna hadde flerkulturell bakgrunn, opplevde disse elevene å få en styrket identitet. Dette ble en viktig milepæl for oss. Kulturministeren Åse Kleveland gav en million til flerkulturell virksomhet og vi fikk anerkjennelse for at musikk kunne brukes til å bekjempe rasisme i samfunnet. Rikskonsertene fortsatte å styrke sitt arbeid med skolekonserter og etter hvert utgjorde musikk fra andre kulturer hele ti prosent av konsertene våre. Vi hadde et mål om å åpne nordmenns øyne og ører for andre kulturer, og jeg håper dette blir fulgt opp videre i Den kulturelle skolesekken. Selv er jeg bekymret for utviklingen, ettersom denne typen konserter har fått en svakere posisjon i dagens samfunn. Det må være noen som har ansvaret for dette og det er viktig å få øremerkede midler til dette fagområdet.  

I 1992 startet min kollega Anne Moberg og jeg opp avdelingen Norsk Flerkulturelt Musikksenter, som gav innvandrere en mulighet til å spille musikken sin på etniske musikkcafeer i Oslo. Vi begynte i det små med et par musikere, et lite publikum og gratis inngang. Vi var sta og ønsket å få dette prosjektet på bena, og etter hvert begynte det å komme så mange besøkende at vi måtte flytte inn i storsalen. Dette gav musikerne mulighet til å knytte nettverk, de fikk anerkjennelse og det bygde opp selvfølelsen deres. Etter hvert ble dette et så populært konsept at andre byer også ville ha slike musikkcafeer, og musikerne kunne dra ut på turne. Etter hvert ønsket økonomisjefen at vi skulle begynne å ta betalt for billettene, dette endte med at besøkstallet sank betraktelig og tilslutt måtte vi stenge dørene. Etter et besøk på festivalen Images of Afrika i Danmark, ble vi inspirert til å starte den nordiske samarbeidsfestivalen Verden i Norden i 1993, en festival som de fleste kjenner som Oslo World i dag.

 

Kan du fortelle om ditt engasjement for norsk kulturbistand?

-Da vi fikk en internasjonal avdeling i Rikskonsertene, ble jeg med i ledelsen for bedre å kunne påvirke dette arbeidet. I 1995 begynte vi å samarbeide med Norads kulturenhet, og dette gav meg en mulighet til å lære mye mer om andre kulturer. Utviklingen av norsk kulturbistand satte virkelig fart, da Per Øystein Grimstad ble ambassadør i Sør-Afrika. Den tidligere sjefen i Norad ønsket å etablere et langsiktig kultursamarbeid mellom de to landene, og dette ble en del av landbistanden. Denne formen for utveksling av kunstnere var bra for Rikskonsertenes skolekonserter, og vi satte i gang samarbeider i land som for eksempel India, Sri Lanka, Pakistan, Nepal, Kina og Jordan. Dette var et nytt konsept i disse landene, og gav oss en mulighet til å få de beste utenlandske musikerne til Norge.

I 2002 startet vi et spennende samarbeid med musikkorganisasjonen Sabreen i Palestina. De ønsket å få musikk inn som en del av læringen i skolene, noe som var veldig uvanlig. Når vi startet fantes det 18 lærere på Vestbredden, og det var viktig for oss å få de til å engasjere seg. Under evalueringen av prosjektet besøkte vi en skole i byen Nablus oppe i nord, for å høre om deres erfaringer. Her var det to viktige endringer som lærerne hadde merket seg. Det første var at antall elever som falt ut av skolesystemet, sank betraktelig etter innføringen av musikk i utdanningen. Det var et virkemiddel som stimulerte til videre skolegang for elevene. Et annet viktig aspekt var at det styrket læringsevnen i andre fag. En av lærerne fortalte også om en syv år gammel pike uten språk, som begynte å sosialisere seg og snakke etter tre år med musikk. For meg er dette en rørende historie som viser hvilke krefter som finnes i musikken.       

 

Hvilke utforinger har du møtt i ditt arbeid og hvordan har du løst de?

-Når man jobber i en stor organisasjon som Rikskonsertene er man nødt til å møte noen hindringer på veien. I første omgang opplevde vi problemer innad når vi startet cafeene og Verden i Norden. Økonomiavdelingen forstod ikke helt at vi måtte betale musikerne i kontanter før de gikk på scenen. Det å skulle få betaling på etterskudd skapte problemer for mange. Pluss at ting heller ikke gikk helt knirkefritt når det kom til skattemeldinger og uvanlige navn. I starten var alt dette veldig uvant, men vi var sta og etter hvert gikk det seg til. Vi møtte også en del motstand siden vi organiserte musikcafeene på en annen måte en Rikskonsertene vanligvis ble drevet. Vi ble sett på som annerledes og noen beskyldte oss for å drive egen butikk. Det ble et elsk-hat opplegg, hvor vi innså at vi måtte få det forankret inn i institusjonen. Dette resulterte i at vi fikk vår egen lille enhet i Rikskonserten. En annen veldig stor utfordring for oss var knyttet til politiske skiftninger, særlig i forhold til Utenriksdepartementet. I starten opplevde vi gunstige kår gjennom UD og deres bistandsmidler. Etter regjeringsskiftet sank budsjettet vårt betraktelig, og etter hvert ble det lagt sterke føringer på hva pengene kunne brukes til.   

 

Hva er dine beste tips til andre på feltet?

-Noe av det viktigste man kan gjøre er å skape møteplasser, og holde jevnlige arrangementer. Dette gir musikerne spillejobber og man får et fast publikum. Sats på barn og unge! Gjør dette gjennom skolen og få innvandrerbarna inn i kunstnerisk aktivitet. Bruk kunsten som brobygger, slik at de som vokser opp får andre holdninger enn sine foreldre. Vær sta og ikke gi opp når du møter utfordringer. Et godt eksempel på dette er Cosmopolite Scene som har holdt det gående uten bevilgninger i mange år. Ildsjeler er veldig viktig. Kontinuitet og kvalitet er viktige stikkord. Skal man lage kulturtilbud må de være av høy kvalitet, og det samme gjelder det som blir presentert for barn og unge. De som satser på det flerkulturelle feltet må stå sammen og styrke det faglige. Vær smart og jobb saken din inn til politikerne. Få øremerkede midler ettersom det finnes små midler på kultur, og plasser det i et eget ansvarsområde.