Foto: Kompetanseprofil: Birgitte Strid

Kompetanseprofil: Birgitte Strid

Birgitte Strid er sceneinstruktør og nåværende teatersjef ved Nordland Teater, som er et regionteater for Nordland Fylke med base i Mo i Rana.

Hvordan jobber du for å gjøre kulturlivet mer flerkulturelt?

På Nordland Teater arbeider vi fra to vinkler. Den ene er kunstnerisk, som jeg vil fortelle om her, mens den andre går på ulike typer sosiale integreringstiltak i forhold til vårt samfunnsansvar generelt.

Gjennom at vi i repertoaret vårt, i samarbeid med andre kulturaktører i regionen og under vår årlige Vinterlysfestival har forestillinger både med ulike språk og helt uten språk, forsøker vi blant annet å favne publikum som ennå ikke kan norsk, og på sikt håper vi at det gir gjenbesøk også på forestillinger med norsk språk. Vi benytter dessuten utøvere fra flere land og flere kontinenter, og fører det vi kaller for «fargeblind» rollebesetting – dvs. at vi vurderer enhver profesjonell skuespiller til enhver rolle uavhengig av farge. Her er det et kunstnerisk syn som ligger til grunn – at teater bør reflektere det mangfoldet som finnes i samfunnet – , men vi ønsker også at tilleggseffekter kan være at vi på sikt øker rekrutteringen til teaterfaget fra barn og ungdom med innvandrerbakgrunn og senker terskelen for å gå i teater for publikum med en annen bakgrunn enn etnisk norsk.

 

Kan du gi et eksempel hvor dette er veldig tydelig?

For de neste årene gleder vi oss særlig til å få være en del av EU sitt Kreativt Europa-program der vi samarbeider med 6 andre teateraktører fra Europa (England, Polen, Danmark, Tyskland, Østerrike og Spania) over en treårsperiode. Tittelen på prosjektet «I Will Be Everything…» er ment å favne de tankene ulike barn i ulike land i Europa har om fremtiden (Når jeg blir stor vil jeg bli…), og er grunntanken bak innhentingen av informasjon/kompetansebyggingen av elevene. På bakgrunn av det innsamlede materialet skapes det blant annet en forestilling, der alle teatrene bidrar med kunstnerisk kompetanse og som skal spilles i alle de involverte landene.

Vi har dessuten gjennom vår fast ansatte teaterinstruktør gjennomført flerkulturelle prosjekter i ulike deler av Nordland fylke, der personlige fortellinger samles over tid i grupper med innvandrere og deretter blir utgangspunkt for en forestilling. Her kan man selv velge om man vil bidra på scenen, eller kun bidra med tekst. I år og til neste år har vi også gleden av å kunne bidra til prosjektet «Fargespill», hvor det samles og øves inn musikalsk materiale fra mennesker med ulike kulturer som så settes sammen til en forestilling med profesjonell ramme.

 

Hvilke metoder har fungert og hvilke utfordringer har du møtt på?

Vi opplever at de fleste ovennevnte tiltakene har fungert veldig godt, og vi møter stor velvilje både lokalt og regionalt når vi gjør grep for å gjøre kulturlivet mer flerkulturelt. Ett eksempel er allikevel verdt å fortelle om, hvor et velmenende tiltak ikke nødvendigvis fungerer som man tenker det vil og hvor jeg møtte meg selv i døra. Da vi satte opp «Vannposten» av japanske Ota Shogo i 2015, så hadde vi med utøvere fra blant annet Singapore, Sør-Korea, India og Chile, samt en utøver med samisk bakgrunn. Kort fortalt var dette et ordløst stykke der utøverne beveget seg svært sakte over scenen til musikk. Målgruppen var voksne, og mange voksne var svært begeistret for satsningen både blant publikum og anmeldere.  For vårt faste prøvepublikum fra Skillevollen asylmottak for enslige mindreårige ble denne forestillingen derimot en tålmodighetsprøve, og det gav seg utslag i støy og andre forstyrrelser i salen. Det var naivt av teatret å forvente at saktegående, ordløst teater nødvendigvis skulle slå an blant tenåringer – uavhengig av nasjonalitet. I stedet for å tenke at ordløst teater kan nå «alle», burde jeg innsett at det språkløse kan være et mye mindre relevant poeng for å kommunisere med målgruppen ungdom enn det å få oppleve noe på scenen som de kan relatere seg til.

 

Hva er dine beste tips til andre i feltet?

Det er mange tiltak som ikke koster noe, men som kan bety mye uansett – åpne dørene. Om et prosjekt krever ekstra ressurser, så finnes det også midler å søke for å kunne satse på integrering i kulturen. Det er mange som ønsker å bidra, så tenk samarbeid.