Foto: Kompetanseprofil: Khalid Salimi

Kompetanseprofil: Khalid Salimi

Khalid Salimi er en kjent menneskerettighetsaktivist, forfatter og kulturkritiker. Som festivalsjef for Mela, kunstnerisk leder for Stiftelsen Horisont og sjefsredaktør for tidsskriftet Samora er han det perfekte intervjuobjekt.   

Kan du fortelle litt om deg selv:

Interesse for musikk og film har kommet fra mine foreldre. Som tenårig arvet jeg en del av pappas tidsskriftsamling som blant annet besto av en årrekke med det litterære tidsskriftet Swera eller «Morgengry». Jeg ble valgt som sekretær for Modern Literary Movement og fikk kringkastet korte noveller og hørespill for barn på radio. Etter at jeg kom til Norge fikk jeg skrive i Kontrast, Universitas, Ny Tid og senere som spaltist i Dagbladet og Morgenbladet. Men det var det pulserende kulturlivet i Lahore som lærte meg å koble kultur med politikk.

Jeg leder et lag som er dedikert, faglig dyktig og omsorgsfulle, hvor mange har vært med på å bygge opp Mela. Vår vei har blitt formet mens vi har arbeidet med konseptet Mela. Som leder i Mela jobber jeg for å trekke trådene for alt det vi gjør mot målet vårt, og hvordan vi løser oppgavene og går videre med lojalitet og samspill på den ene siden og individuell frihet og tilpasning på andre. Selv om virksomheten har vokst er vi fortsatt en liten stab som har opparbeidet Melafestivalen og som nå også jobber hardt for å bygge Melahuset. 

Hvordan jobber du for å gjøre kulturlivet mer flerkulturelt?

Kulturlivet blir stadig mer og mer åpen for nye impulser.

Jo treigere beslutningsprosesser er, jo vanskeligere er det å henge med på endringene. En viktig forskjell mellom robuste institusjoner og festivalene. Denne anerkjennelse er avgjørende å ha tro på for de som jobber for fornyelse, respekt og toleranse. Som en av grunnleggerne av Antirasistisk Senter på 1980-tallet pratet jeg masse den gang om forskjellsbehandling og viktigheten av menneskerettigheter. Åtte år som nestleder i Norsk kulturråd gjorde klart at likestilling i kulturlivet er like viktig. Resultatet ble mindre snakking og mer handling.

Derfor er det ikke personer, men Mela som jobber for å utfordre kulturlivet til å bli mer flerkulturelt.

Kan du gi et eksempel hvor dette er veldig tydelig?

Det er en tendens i alle samfunnsfelt at det flerkulturelle blir glemt, ikke bare i beslutninger, men i hverdagssituasjoner. Du befinner deg i en sammensetting hvor alle rundt bordet er opptatt av mangfoldet, men samtidig ser du ikke dette mangfoldet rundt bordet.  

Som et eksempel kan jeg nevne noe som har blitt en del av den norske kulturhistorien. Åpningen av Det nye Opera og Ballett var en viktig markering og en nasjonal satsning. Ved åpningen av Operaen i 2008 oppdaget Kulturdepartementet selv at noe mer måtte gjøres med programmet for å speile den demografiske virkeligheten i Norge. Da Mela ble spurt, var vi mer enn glad for å bidra med vår oppsettingen av prosjektet Bollywood i Bjørvika.

Hvilke metoder har fungert og hvilke utforinger har du møtt?

Det som fungerer best og som er viktig å anerkjenne, er å støtte opp under mangfold i hverdagslivet der ute hvor du er til enhver tid.

Ellers, en av flere ting å huske på er at arbeid med kultursamarbeid gir best uttelling når det skjer på kunstens egne premisser og når man får god tid og gode muligheter til å arbeide sammen. Utfordringen er alltid om man klarer det eller ikke. 

Hva er ditt beste tips til andre i feltet?

Det er etter min mening viktig at kulturelt mangfold ikke skal ignoreres eller undervurderes og heller ikke påtvinges eller misjoneres. Vi er sammensatt av motsetninger i stadig spenning som en elv som er jordnær og samtidig flytende.

Hva er din spisskompetanse?

Spisskompetanse på et felt er vanskelig å påstå, men kjennskap til flere kunstfelt er nok en viktig styrke. Fra starten av ble Mela en festival for å få med musikk, litteratur, scenekunst, refleksjoner fra kulturpolitiske bevegelser, samtaler og ikke minst en bredde i publikum, alt som en integrert del av Melas profil.

Dette bekreftes når du ser på utviklingen de siste 16 år: Poesiframføring av Jan Erik Vold og Bertrand Besige, oppsetting av vietnamesisk vanndukketeater, samtaler med Hugh Masekela om musikk og apartheid, med Nawal Al Sadawi om arabisk vår eller med Tariq Ali om iranske filmer. Musikk alene ble aldri nok for Mela.

Variasjoner og stadig nye publikummere, og det å være samtidsrettet og sjangeroverskridende kommer inn i virksomheten som resultater av hvordan man jobber og ikke nok med å være noe mål i planene. Samtidig er det viktig å huske på at det er mye mer i flere ledd som venter på å forbedres. Kanskje å kombinere kultur og politikk i riktige doser for å komponere en helhet er min spisskompetanse.